Familie og forhold

Har du noen gang hørt snøen falle?

Månestrålene klarte så vidt å snike seg gjennom de små åpningene i persiennen som stengte verden ute. Hun lukket øynene. Der inne var alt så trygt og godt. Lyset som alltid var der da hun hadde det vondt. Da hun gråt. Da hun forbannet verden. Hennes eget lille lys som aldri sviktet.
Men igjen kom verden tilbake. Og drømmene lå igjen på puta.

Natten var så stor og stjernene så uendelig mange. Igjen begynte hun å undre på hvorfor alt var som det var. Hvor alt endte. Hun måtte snart riste det ut av hodet. Bokstavelig talt.
Hun følte seg bare så liten her nede. Så liten og ubetydelig. Hun hadde trodd hun var ment for mer. Men nå visste hun ikke lenger. Tiden hadde ikke lenger noe mening. Den bare var, og slukte dagene en etter en. Plutselig er hun ikke mer. Da er alt over. Og ingen vil huske henne. Hun vil kun være en skygge i en natt som engang var. Aldri en ny sjanse. For livet gir ikke nye sjanser. Kun fremtid. Så hvorfor drømte hun alltid om noe bedre?

Dagene måtte begynne. Timene måtte gå. Evigheten måtte snart ta slutt.
Men tankene? Aldri.

Døren skjulte all den innestengte luften. Så hun lukket den ikke, og lot den friske luften fylle rommet. De ti tusener av hår på armen hennes reiste seg for kulden, men hun elsket det. Sammen med kjærligheten var dette det ultimate. Det eneste å leve for.

Kjærligheten.

Ordet virket ukjent. Hvordan kunne hun beskrive denne underlige følelsen hun hadde i hjertet? For den kunne ikke kun beskrives som en vakker drøm eller rosenes herlige duft. Den var så mye mer. Hva med begjær, lengsel, sjalusi, sorg og hat? En like stor del av kjærlighetens spill. Nettopp. Et spill. Som man deltar i enten man vil eller ikke. Til den dagen man dør.
Hun funderte en stund på dette. Kjærlighet? Tidenes store gåte.
Og hun måtte til slutt gnisse tennene sammen for å unngå stemmene i hodet. De skrek så høyt nå, at hun ikke lenger klarte å høre på.

For evig og en dag!
Vel. Du vet du aldri elsket meg den siste dagen? Er du en løgner, eller skal jeg skylde på evigheten? Kanskje den ikke var ment for oss.”

Tårene kunne falle en evighet for han. Alle de gangene hun ønsket hans armer rundt seg, eller hans kyss på sin panne. Uendelige sekunder i løpet av et døgn.

Veggene hyler mot henne. “Skriv på oss. Skriv på oss.” Men motet hennes er ikke stort nok, og sekunder senere ligger blyanten tilbake i skrinet sitt.

Hånden hennes slår i stykker speilet. Hun kjenner ikke smerten og ser ikke blodet. Bare kulden.
Merkelig hvordan blod alltid føles kaldt mot huden.
Venter.
Puster.

Plukker opp en av bitene og sikter på hjertet.
Dette er slutten

0 comments on “Har du noen gang hørt snøen falle?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: