Samfunn

For frisk til å få hjelp, men for syk til å fungere i hverdagen

Jeg kommer inn til deg. Du sitter der og spør hva du kan hjelpe meg med. Jeg svarer ydmykt at jeg trenger hjelp. Det fungerer ikke å være uten psykolog. Kurset hjalp meg ikke annet enn at jeg vet hva som skjer med meg.

Legen svarer at det er sagt at du skal klare deg et helt år alene, og at det er en del av kurset. Derfor er du avsluttet hos DPS. Dette klarer du. Du er så sterk.

“Men jeg trenger hjelp, jeg fungerer ikke i hverdagen”.

“Vil du ta livet ditt, er det slikt det ikke fungerer? Eller er det bare tungt”, spør legen?

“Jeg vil aldri ta livet mitt. Jeg har levd for lenge til å bare gi opp nå”.

Legen svarer; “vel da må du bare vente uten hjelp nå. DPS har sagt de ikke tar deg inn før om et år. Om du skulle få ønsker om å ta livet ditt og sier det så kan vi få deg inn”

Det var det legen sa. Man må faktisk måtte ville dø for å kunne få hjelp. Er det slikt det skal være? At man må ha et ønske om å dø for å få hjelp? Hvorfor er det ikke nok å ha et ønske om å ville leve for å få et bedre liv? Er det ikke ille nok og være for syk til å fungere i hverdagen?

Kvelden kommer og man merker kroppen blir tyngre og tyngre akkurat som en stor, tung stein som legger seg over skuldrene dine. Man legger seg i sengen og tusen tanker stormer gjennom hodet, uten at man helt vet hva man tenker. Hodet bare går som en storm rundt som aldri slutter. Sakte men sikkert river stormen med seg alt. Det er så mye kaos at man ikke vet når det stopper. Her ligger man med stormen i hodet, og en tung stein på skuldrene og bare venter på at kroppen skal få ro. Ligger der i mørket og bare venter på at det skal gi slipp så man skal få sove. Til slutt synker øynene endelig igjen av at kroppen er utslitt.

Morgenen kommer og man er klar for å møte en ny dag. Natten har bestått av mareritt som er minner fra traumer. Mareritt som skal være i en drøm, men som har blitt virkelighet. Virkeligheten har blitt en del av marerittet. Traumene som skjedde har blitt til mareritt som jager hver natt. Som en jakt som aldri tar slutt hvor du er et bytte. Så kommer dagen og man har plikter man må gjennomføre. Husarbeid skal gjøres, men bare synet av klær som skal vaskes tar energi fra en. Tankene om hva man egentlig har som mening her i livet kommer, mat må lages og man merker tanken på at å skulle lage mat er slitsomt i seg selv. Marerittene om natten er ikke lenger bare noe man opplever om natten, dem jager deg i den lyseste tiden på dagen. En lukt, en lyd, en vanlig ting som å lage mat vekker frem traumene som skjedde. Selv på lyseste dagen jages man av det som skjedde. Dagene går og man er utslitt på dagen og søker hvile om natten. Natt etter natt er som å løpe maraton. Smertefullt og slitsomt. En natt som egentlig skal gjøre at man lades opp til en ny dag. Så kommer dagen og man merker at alt det som er vanlig å gjøre blir en tøff kamp hver dag. Det å gå ut er vanskelig i frykt for at man blir trigga og dratt tilbake til traumene. For når triggerne kommer så bringer det tilbake  traumene som kommer som en smertefull støt hvor kroppen husker alt.19250140_10154447965007676_113855545_o

Skuldrene hever seg, kroppen spenner seg, og magen vrir seg av nerver. Doen er min bestevenn ofte, og en butikk tur sliter meg ut lenge etterpå. Hodet er til stede og tenker bra, men kroppen husker alt som skjedde. Aldri unngår man å gjøre det man må, for en dag vil vel kroppen forstå at man er ute av fare. Man er i det tryggeste miljø, men en minste liten ting trigger kroppen og fører den tilbake til traumer. Det er så frustrerende, for uansett hvor stabilt man har det er kroppen ens egen fiende. Kroppen jobber imot en. Man vil ha det bra. Man vil slippe smerter. Man vil slippe å sitte fast på do før man skal ut, men kroppen gir ikke alltid slipp. Noen dager er bedre enn andre, men dem er det ikke mange av. Mange bra minner har man, men energien blir tappet etterpå.

Man skal leve og man skal leve videre for å oppleve den dagen traumene gir slipp på min kropp. Selv om kroppen ikke samarbeider med meg, så har jeg mye bra i livet mitt. Jeg har et fantastisk nettverk rundt meg med de menneskene som betyr noe i livet, og alt jeg mangler er at kroppen skal gi slipp på det som en gang skjedde.

Dette er informasjon legen og DPS allerede visste på det tidspunktet. Allikevel er man for frisk til å få hjelp og meningen var at man skulle være uten hjelp et år . Det tok noen legetimer før legen til slutt informerte meg om psykisk helse som er en lavterskel tilbud, men som legen ikke informerte meg om i første omgang. Legen trodde jeg bare var interessert i DPS, enda jeg har sagt høyt flere ganger at jeg trente hjelp. Jeg undres hvorfor det tar så lang tid før en lege informerer. Hvordan kan en lege tro at alt en vil er et sted, når alt man egentlig ber om er hjelp.

Psykisk helse er et genialt kommunalt tilbud som er i hver kommune. Man kan enkelt sjekke om man har det selv i sin kommune. Det er et lavterskel tilbud som hjelper de som sliter i hverdagen. Noe som kan anbefales sterkt. For husk; du har rett på hjelp når hverdagen ikke er lett og gå igjennom.

0 comments on “For frisk til å få hjelp, men for syk til å fungere i hverdagen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: